mandag 20. september 2010

livet etter døden!

Jeg Satt og hørte på radioen i går. Og på får jeg høre ett intervju med en som hadde vært på den andre siden. Så han var selvsagt enig med Marta om at man kunne snakke med de døde.
Rart hvor mange som henger seg på bølgen. Jada, er ikke bedre jeg. Henger meg på jeg også.. på en måte i hvertfall..
Fyren jeg hørte på radioen hadde vært ute for en ulykke og ligget i koma. OG da hadde han møtt sin far og tante, ikke nok med det han fortalte hvor fint det var "på den andre siden".Akkurat som Edens have. Men så hadde han funnet ut at livet på jorden var bedre(kortverson) så han snudde og fant ut at han ville leve litt til. xc
Jadda, han sa det, i fullt alvor..
Og så var det meg da som må mene noe om akkurat dette. Føler liksom at jeg har litt greie på dette med å dø eller rettere sagt nesten dø, koma og hele pakka..( og dette kan jeg dokumentere.)
Jeg har sikkert skrevet om det, men jeg var ute for en ulykke hvor jeg hadde 5(mener jeg ble fortalt meg) hjertestans og var klinisk død. Også lå noen dager i koma på sykehuset etterpå.
Jeg møptte ingen jeg, og ikke så jeg Edens have heller. Ikke ild og flammer for den saks skyld.
Det jeg derimot husker(tror jeg, har det i hvertfall i hodet). Var at smerten jeg hadde før jeg sluknet forsvant. Men, er vel ikke så rart. Jeg var jo full av morfin. Jeg svevde, men tror det var morfinen gitt. Og ikke kan jeg huske at jeg ombestemte for ikke å dø alikevel.
Husker jeg ville hjem til unga mine!
Men det var i øyeblikket før jeg sovnet...

torsdag 16. september 2010

Gærninger i familien

Leser om Marta, men har vi ikke alle en sånn i familien. Ikke at hun er helt vill, men alikevel.
Må jo tenke på min egen familie. Tok et valg og meldte meg ut, dvs. det er liksom måte på også.(dette tror jeg at jeg skal komme tilbake til i et eget tema). Men jeg har ei søster, og hu er ikke som Martha. Men like gæern(og aldri så lite tørstere etter hva jeg har hørt).
Vel, man skal vel ikke dømme noen, men jeg klarer liksom ikke la være å sammenligne. Harald(kongen) har problemer nå. Også med Ari. Samme i min familie. Stig(som Ari) ble av min far kalt en fjott, tror Harald sier det samme. Tror han er rimelig grinete nå.
Og Ari da, som sier han absolutt ikke er kongelig..
Hvorfor pryder han festkledningen(kjole og hvitt) med kors, medaljer  m.m. Dette har han jo fått via kongehuset. For å være ærlig tror jeg han ikke engang har Marsjmerket(fra militæret). 
Har'n egentlig vært i militæret.. hmm tviler..
Men tilbake til søster og svogern min, de holdt ett tett forhold til modern og fatter. Det jeg lurer på, har de egentlig skapt noe selv(tjent penger altså) eller har de levd på gamlefolka hele tia..
Prinsessen og prinsen av Hønengaten. Ikke vet jeg, bor i Valdres jeg og klarer meg bra.
Men.. det er lov til å lure..

onsdag 15. september 2010

Fagernes lufthavn!

Fant ut i går at jeg skulle ta meg en tur til flyplasssen i Valdres.
La meg ta det virkelige positive først. Du skal lete lenge etter Stiligere bygninger og plassen i seg selv enn Leirin.
Bygningene glir inn i naturen, og å komme med fly må være en opplevelse i seg selv.. Flyplassen ligger på fjellet..
Men, så var det resten da, Jeg var ikke sikker på om den var åpen da jeg kjørte inn på parkeringsplassen. Men det kom en bil og en mann gikk inn. Da parkerte selvsakt også jeg og gikk inn. Og innsiden sto ikke tilbake for utsiden. Stilig og smakfullt. Med kafeteria og det hele. Vel, kafeterian var uten folk bade bak og foran disken. Men ikke noe problem å få seg en kopp kaffe å noe å bite i. Det sto nemlig kaffe på kanne og det var muffin og lite anna i disken. Og betalingen ordnet man selv, ved å lese prisen på liseten over en skål hvor man la fra seg penger. I Valdres stoler man på folk må vite.. ganske kult i grunn skal jeg være ærlig..
Det kom også ett fly mens jeg var der, skulle til Oslo, og det var 1 som gikk av og 2 som gikk på. Er vel ikke "butikk" den flyplassen akkurat.





Det jeg ikke helt forstår, Valdres har masse turisme. Hvorfor klarer ikke da noen å få f.eks turister fra Danmark, tyskland m.fler med fly til Dalen vår.

Er det virkelig så vanskelig å legge det til rette for turisme uten egen bil?
Klarer man virkelig ikke legge det til rette i forhold til logistikk.
Eller er det Overnattings-bedriftene som sitter på hver sin tue og rett og slett ikke er interessert?
Eller er kommunene lite interessert å gjøre noe? Jeg kjenner kun til den jeg selv bor i og her er de definitivt ikke inerressert!
Men at alle de andre er like "Siræva" nekter jeg å tro..
video

Okke som, Flyplassen er rett og slett kjempefin. Men akk så"dau".

søndag 12. september 2010

Tanker en tidlig søndag.

Jeg har kallt bloggen min "det gode liv etter 50".. Har kikka på det jeg har skrevet, kanskje det hadde passet med livet etter 50? he he.
Neida, livet er godt. Men det dukker opp så mye rart fra før 50, rare greier..
Jeg ble aktiv på facebook for en stund siden, ogt fikk kontakt med masse familie(har jo slekt rundt om i hele auropa. mest i Østerike og Danmark).
Men, etter min far døde ble kontakten borte, tenkte ikke mye på det siden jeg jobbet mye i en jobb som gjorde at jeg var mye borte.
Og den lille delen av familien på Hønefoss var mindre interressant for å si det mildt. Jeg lå som kjent på sykehuset i Hønefoss ett halvt års tid, og hadde ikke ett besøk fra den delen. Og toppen av det hele at det viser seg i ettertid at familien som ikke leser Ringerikes blad visste ikke en gang om det. Merkelig, eller noen som har noe å skjule?
Så etter min inntreden på facer'n(den hørte jeg her om dagen, hehe) så har jeg fått høre om slektstreff både her og der.
Greit det, men så slo det meg.Det er bare 1 person med mitt navn i Norge, så da jeg fikk høre at det jeg var vanskelig å få tak i!!?
Ja, jøss liksom. Jeg er vel ikke akkurat noen rakett-ingeniør akkurat, men ikke "støkk dum heller". Så jeg ble ærlig talt litt irritert, liker'em ikke trynet på meg er det jo greit. Men åssen skulle jeg ha klart å få til det, det er tross alt en halv menneskealder siden jeg snakket med de fleste..
Men, så slo det meg. Aha,pling.. Noen har noe å skjule(kan det være noen annen grunn) etter far døde. Og plutselig har jeg et alkoholproblem/nerver/varig svekkede Sjelsevner osv.osv. Velg det som passer hehe.
Jeg formelig ser meg selv bak rattet på en 50tonner sånn passe på'n. Merkelig at jeg ikke har førerkort. Apropos det, jeg gikk ett år på skole for ca. 10 år siden, da syklet jeg mye og hørte det om førerkort(lånte en bil en gang i uka jeg, så kunne de se meg kjøre lovlig eller ulovlig.hehe)
Og det rare er, ryktene den gang kom fra samme kilde.
Må le litt. Og en annen ting, slikt slår som regel tilbake og spesielt når det dreier seg om så mange som har fått servert ikke bare en løgn. Men egeltlig har basert en hel svindel på løgn..
Kan bli interessant etter hvert dette..

lørdag 11. september 2010

Natt igjen

Har akkurat lest det jeg skrev om velten min. Voldsomt tøff i trynet.. Sannheten er at jeg sliter med den enda.
Det værste er å ikke huske hva som egentlig skjedde. Jeg husker detaljer etter og mens jeg lå fastklemt, men resten er borte. 10år etter burde man jo huske ett eller annet. Men nei det er helt tomt...
Og akkurat det er jævlig. Verre enn å gå på trynet fordi jeg var lam i benet, verre enn da jeg lå i koma pga. sykehusvirus(10fucking dager).
Jeg husker rett og slett ikke hva som var årsaken.

Det som fikk meg på "bena" igjen var en venn som også kjørte trailer, han ringte meg og spurte om jeg kunne ta en tur til Bergen.
Dette var på vinteren, men jeg sa ja jeg. Og møtte opp på terminalen med krykker. Utrykket hans glemmer jeg aldri.(jeg klarte nemlig å gå uten)
Enden på visa var at jeg ble ansatt og fortsatte å kjøre.
Sjebnens ironi var at han døde i en ulykke i Luxembourg ett par år senere.
Bjørn Gjendem het han og var en av mine beste venner. Vi kjørte begge utelands, og jeg har ikketall på de gangene han "geleidet" meg til losse/lasteplasser.
Han var en av de som hjalp meg "i gang" igjen.
Til å begynne med snakket jeg med alle om ulykken(andre sjåfører altså). Jeg gråt og snakket, men ingen stoppet meg. Dette virker rart i dag, men etter ett par år begynte jeg også og snakke om "maset" mitt, som jeg hadde holdt på med lenge.
Svaret jeg fikk var at de fleste jeg snakket med visste om ulykken. Ingen sa noe, men de hørte på meg. Enten jeg var i Antwerpen, Paris.Madrid eller på termonalen i Oslo. Jeg fikk det jeg vil kalle en "backslash" i Bologne sur mer, og visste ikke min arme råd. Jeg ringte Bjørn og snakket med han. Jeg var mildt sagt handlinglammet. Under en halvtime var det en nordmann som kjørte NorCargo som losset bilen min og en annen som tok meg med for å spise frokost og prate..
I hvilket yrke er det egentlig sånn. Jeg bare spør..

fredag 10. september 2010

Tanker i natten

Sitter å ser på ICS, hehe..
Ikke at jeg har tatt livet av noen eller noe i den dur, eller.... kødda..
Blir jeg henta  i morra  har jeg bare meg sjøl å takke.. Men fra spøk til alvor, det handler om ulykke i kveld, og der kom jeg på noe.
Jeg kjørte jo ut for en 10års tid siden, med trailer..(hør for deg 45tonn som "skraper" veien noen hundre meter) og veltet og siden jeg skriver så overlevde jeg også..
Rart men i dag 10 år senere husker jeg det meste, UTENOM s

elve velten. Rart, jeg husker folkene som kom, at jeg satt fast og at de måtte kontakte ungene mine(hvorfor akkurat ungene husker jeg ikke).
Sånn ellers husker jeg en del av oppholdet på sykehuset, og.. flyturen hjem.. Første gang jeg fløy(og forhåpentligvis siste) privatfly. Aldri vært så glad som da sykepleieren(han satt forøvrig og koste seg med kaffe og vg og div.) sa han hadde morfin jeg kunne få.. Jeg fløy i 5timer og hadde vondt som F..
Nå kom jeg ut av det igjen.. Sorry..(morfinrus hehe)
Jo, det var det om å se lyset/tunnellen M.m. når du dør..
Altså: Jeg kom til meg selv etter 3-5?dager(kunstig koma). Jeg "svei" på brystkassa, og forsto ikke hvorfor. Men, omsider fortalte Linda meg(tror det var henne) at de hadde hjertestartet meg 5 ganger. Jeg har papirene fra sykehuset her, men er fremdeles ikke tøff nok til å lese dem.
Men, det jeg egentlig vil fram til(gåttabanen via omveier så det holder) er at jeg har vært død faktisk.
Og kan ikke si at jeg så noen tunnell eller lys, eller gjorde jeg det..
Det jeg vet(eller husker) er.. At det er ikke vondt å dø. Jeg husker de jobbet med meg da jeg satt fast i bilen; at jeg ropte etter ungene mine, at jeg ble svakere og ikke lenger klarte å skrike. Men etter alt det var det ikke vondt lenger(jeg satt fast i 4timer).

Der fikk jeg fortalt en del av storyen om livet mitt gitt..
Jeg overlevde, ikke alle syns det var greit. Det var ei som kom opp til Sykehuset i Hammerfest for å følge "båren" hjem.
Det var også ei som møtte meg på gaten i Hønefoss da jeg satt i rullestol, og ikke kjente meg..
Men pytt pytt, easy come easy go..
En løgn blir vanskeligere å opprettholde jo lenger tiden går,,:):)

onsdag 8. september 2010

Siden sist

Nå sitter jeg faktisk å blogger på dagtid folkens..(hmm.. det er i hvert fall 3 inkludert meg som leser detta, så jeg føler meg litt oppi der i dag, ok.. Kan ha bloggparty jeg, ikke mange som har råd til det, 2flasker vin og en sixpack og en grterett så er jeg i land).
Unnskyld meg, jeg blir bare så lett revet med og da detter det ut mye rart, bare spør hu som må slite med meg..
Og hva skulle jeg egentlig ta opp. Hadde så mye inne i hodet.. Men nå er det plutselig tomt(vel ifølge noen er det rimelig tomt hele tia,  og jeg har aldri blånekta. Bare nekta).
Tenker på det å være 54 og ha småbarn, og tilogmed få en til før jul.(sorry ei :).) Jeg syns det er kjempekuult(jada jeg veit jeg er for gammel til å si kuult) og gleder meg.
Det eneste jeg ikke er så tøff på lenger er å klippe navlestrengen. Blir liksom helt stiv når ungen ligger der..(stivheten er det samme som ren glede).
Og for å komme tilbake til nåtiden, jeg kan ikke tenke meg noe penere enn min gravide kone.. Hun er pen ellers også, men jeg husker da hun gikk gravid med Junior. Var bare så pen atte. :):)
Det er sikkert mange som syns jeg er en halvgammel... ett eller annet. Men akkurat det gjør meg ingen ting, nada..
Men for de som kjenner oss(noen lurte riktignok i begynnelsen. Men det er lov) er det like naturlig som for alle andre.
Alder er ett tall, og akkurat det du gjør det til selv..
Og for å være ærlig så føler jeg meg priviligert. Tenk å ha barnebarn og barn på samme alder.. Og en kone som er venninne med døtrene mine.:):)
For ikke å glemme Familifesten når jeg blir 60.. Hehe.
Gleder meg allerede jeg:):):)