lørdag 11. september 2010

Natt igjen

Har akkurat lest det jeg skrev om velten min. Voldsomt tøff i trynet.. Sannheten er at jeg sliter med den enda.
Det værste er å ikke huske hva som egentlig skjedde. Jeg husker detaljer etter og mens jeg lå fastklemt, men resten er borte. 10år etter burde man jo huske ett eller annet. Men nei det er helt tomt...
Og akkurat det er jævlig. Verre enn å gå på trynet fordi jeg var lam i benet, verre enn da jeg lå i koma pga. sykehusvirus(10fucking dager).
Jeg husker rett og slett ikke hva som var årsaken.

Det som fikk meg på "bena" igjen var en venn som også kjørte trailer, han ringte meg og spurte om jeg kunne ta en tur til Bergen.
Dette var på vinteren, men jeg sa ja jeg. Og møtte opp på terminalen med krykker. Utrykket hans glemmer jeg aldri.(jeg klarte nemlig å gå uten)
Enden på visa var at jeg ble ansatt og fortsatte å kjøre.
Sjebnens ironi var at han døde i en ulykke i Luxembourg ett par år senere.
Bjørn Gjendem het han og var en av mine beste venner. Vi kjørte begge utelands, og jeg har ikketall på de gangene han "geleidet" meg til losse/lasteplasser.
Han var en av de som hjalp meg "i gang" igjen.
Til å begynne med snakket jeg med alle om ulykken(andre sjåfører altså). Jeg gråt og snakket, men ingen stoppet meg. Dette virker rart i dag, men etter ett par år begynte jeg også og snakke om "maset" mitt, som jeg hadde holdt på med lenge.
Svaret jeg fikk var at de fleste jeg snakket med visste om ulykken. Ingen sa noe, men de hørte på meg. Enten jeg var i Antwerpen, Paris.Madrid eller på termonalen i Oslo. Jeg fikk det jeg vil kalle en "backslash" i Bologne sur mer, og visste ikke min arme råd. Jeg ringte Bjørn og snakket med han. Jeg var mildt sagt handlinglammet. Under en halvtime var det en nordmann som kjørte NorCargo som losset bilen min og en annen som tok meg med for å spise frokost og prate..
I hvilket yrke er det egentlig sånn. Jeg bare spør..

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar